Det finnes begreper som er flytende. Begreper som favner om utrolig mye – så et forsøk på en definisjon ender opp med å bli hundre ulike ”eller for eksempel hvis…”. For meg er literacy et slikt begrep. Dermed er det nyttig for meg å kunne dele begrepet opp – eller å kunne se på ulike forståelser eller tradisjoner for bruken av begrepet; i dette tilfellet den autonome modellen og den ideologiske modellen. Jeg skal i det minste prøve;
Brian Street bruker to modeller for literacy, som han i sin tur mener det er viktig å vektlegge når man snakker om literacy i utdannings- og læringssituasjoner. Den autonome modellen baserer seg på at literacy i seg selv (tilgangskompetanse) vil ha en positiv effekt på sosiale og kognitive prosesser i samfunnet. Med andre ord er det å tilegne seg kompetanser som lesing og skriving alfa omega. Den ideologiske modellen fokuserer i større grad på konteksten rundt bruken av ulike literacies; denne modellen ser på literacy som en sosial prosess – ikke utelukkende som en passiv ferdighet.
I utdanningspolitiske diskusjoner er det viktig å fokusere på disse to modellene, i følge Street. For å komme med et mer håndfast eksempel; Hvis en baserer seg på den autonome modellen vil man kunne legitimere kritikk mot den norske skolen ved å vise til nasjonale eller internasjonale testresultater som sier noe om norske elevers leseferdigheter. Hvis man derimot baserer forståelsen sin på den ideologiske modellen vil en slik kritikk ikke være legitim fordi slike resultater er kontekstuelt betinget. (Tror jeg da.)
XO
KATLEARNING 